Overbefolkningskrise i Afrika
I tillegg til at vi går mot en energi- og ferskvannskrise, har vi i noen deler av verden en overbefolkningskrise.
Kina innså ganske raskt da de fikk orden på landet etter den annen verdenskrig, at skulle de ha mulighet til å skape et samfunn som kunne utvikle seg, måtte de få kontroll med befolkningsveksten. Ingen vil vel med hånden på hjertet si at måten det skjedde på, med 1-barnspolitikken, var særlig human. Men det ga resultater. På 60-tallet hadde Kina ca. 750 mill. innbyggere, som er steget til 1.296 milliarder. India hadde ca. 500 mill. og har økt til 1.096 milliarder, og har altså mer enn fordoblet folketallet i løpet av denne perioden. Kina har til gjengjeld redusert sin vekstrate. Kina har bevist at det er mulig å skape vekst og velstand ved bruk av kontroll og teknologi.
Basert på denne tesen vil jeg nå se på Afrika, og da spesielt for statene som ligger i sørlige del av Sahara. Disse statene er følsomme for tørke, som vi ser kommer med ujevne mellomrom. Vi samler inn penger til mat og klær for folk som må flykte fra hjemmene sine for å komme til nødhjelpsstasjoner for ikke å sulte ihjel. Vi vet at dette er et "evigvarende" problem, som må løses med andre midler enn nødhjelp.
Så lurer vi på hvorfor dette ikke skjer. Istedenfor å pumpe nødhjelpspenger inn i disse landene, burde vi hjulpet dem til å bli selvhjulpne. Det er enkel logikk, men allikevel ikke så enkelt.
Folketallet i disse randstatene til Sahara har for det meste 3-doblet seg siden 1967. Niger er en av disse randstatene og kan tjene som et eksempel.
Niger hadde ca 3.3 mill. innbyggere i 1967 og har i dag 11.8 mill. innbyggere. Arealet er på 1.267000 km2.
Norge hadde ca 3.8 mill. innbyggere i 1967 og har i dag 4.6 mill. innbyggere. Arealet er på 324.000 km2.
Landet er altså 4 ganger så stort som Norge og større enn Frankrike og Spania tilsammen. Da kan en forstå hva som kreves av innsats bare for å få til infrastruktur som kan gjøre hele landet tilgjengelig.
Stater som Mauritania, Mali, Niger, Tsjad, Sudan, Eritrea, Etiopia og Somalia er alle stater på nesten samme størrelse. Sudan som den største med hele 2.505.810 km2. Altså like stort som Norge, Sverige Danmark, Finland, Tyskland, Frankrike og Spania tilsammen! Da er det lettere å se hvorfor det er vanskelig.
Tenk bare hvilke problemer vi har i Norge med en økning i befolkningen på 800.000 innbyggere over en 40-årsperiode, sammenlignet med Nigers tredobling (8.5 mill.) av innbyggertallet. Med de enorme avstandene og manglende økonomi til infrastruktur, skoler, sykehus, boliger og i tillegg et jordbruk som er lite effektivt, må det bli en kjempeoppgave for en hver nasjon som skulle prøve å hjelpe. 90% av innbyggerne er bønder som lever av en skrinn jord, utenom områdene rundt Tsjadsjøen. Litt eksport av mineraler. Må importere mat, og er helt avhengig av internasjonal hjelp til driftsutgifter og offentlige investeringer.
Men samtidig kan en spørre seg hvordan vi har råd til å skaffe mat og nødhjelp gang på gang, istedenfor å gjøre dem i stand til å hjelpe seg selv. I rettferdighetens navn skal det sies at det dør mange barn og voksne fordi vi ikke gir nødhjelp i alle katastrofene i Afrika.
Befolkningsveksten i verden var et tema for noen år siden, men er siden blitt tatt av dagsordenen på grunn av AIDS, katastrofer og kriger. Men om disse landene, spesielt i Afrika, fortsetter å øke befolkningen i samme tempo som i de siste 40 årene, vil vi antakeligvis se katastrofer av et større omfang enn i dag.
Er det noen som har noen tanker om dette temaet?
2 kommentarer:
Ja, nokre få og kjappe tankar. Kven er det som føder barn? Poenget er at likestilling etter mi meining kan ha overraskande mykje å seie i denne samanhengen. Karriera til kvinner i Afrika er for ein stor del å føde mange barn, og nektast dei skulegong forsterkast denne tendensen. Familien har kanskje berre råd til å sende nokre barn på skulen og velger då vekk jentene.
Og medan vi i Norge slepp (nåvel) å tenke på pensjonsalderen fordi vi har sjukeheim, pensjon og offentleg helsteteneste, er det å få mange barn forsikringa til mange fattige i Afrika. For ein generasjon eller to sidan vaks kanskje berre halvparten av barna opp, dermed måtte dei få maange barn. No er overlevelsesraten langt høgare, men kulturen og historisk sett "krevst" det å få mange barn for å vere sikra nokon som kan ta vare på alderdommen din, og dette er noko som heng igjen lenge.
Jeg er enig i det du skriver. Med mindre de får en mulighet til å forsørge seg eller får en slags pensjon i alderdommen blir det vanskelig å endre mønsteret. Når en ser på ressursene som landet har, så vil det nok bli vanskelig å få nok arbeid til en så stor befolkning, om ikke sand blir en stor eksportvare.
Skriv en kommentar..