Hvordan kan vi tro på ekspertene?

Politikerne stilles overfor valg av stor økonomisk betydning og kanskje også med direkte ulemper for oss vanlig mennesker, basert på ekspertuttalelser. CO₂-industrien, som jeg liker å kalle det, er snart like stor som de største handelsvarene på børsen. Og dette er altså en økonomisk belastning de rike landene må ta, basert på et føre var-prinsipp knyttet til Kyoto-avtalen.

Jordkloden varmes opp, og vi er inne i en klimaendring. Som om ikke jorden alltid har vært inne i en klimaendring? CO₂ får skylden for oppvarmingen. Dette er det imidlertid delte meninger om, selv om det overveldende flertall av forskerne er tilhengere av CO₂-teorien. Vi ble fortalt av de samme forskerne at når isen smeltet på Grønland og i Antarktis, ville havvannet stige. Nå er det visst litt ugreie med modellene deres. På tross av at isen på Grønland og isbreene på Svalbard trekker seg tilbake og blir mindre, stiger ikke havnivået likevel. Det har i stedet sunket med noen millimeter de siste årene. Golfstrømmen skulle angivelig miste sin kraft og snu lengre sør i Atlanteren og skape et kaldere klima for oss nordmenn. Nå tror en del forskere at heller ikke dette kommer til å skje.

På 60-tallet var ekspertene sikre på at vi gikk en ny istid i møte. Den ble avlyst på 80-tallet. Da var det global oppvarming som sto på ekspertpanelets agenda. Nå ymter noen om at vi kanskje får en kuldeperiode igjen, og at det er CO₂ som kan redde oss fra en liten istid. Har dere hørt det før?

Jeg tror menneskets (homo sapiens) tilblivelse er justert en haug ganger. Ekspertene står på TV og forteller oss med den største selvfølgelighet om alt fra fargen på nesen til dinosaurene til hva tid det første mennesket gikk oppreist for første gang. (Det var forresten 6. mai kl. 1632, like etter middagen for 3.456 378 år siden.)

Kaffe var tidligere en uting å drikke. Nå er plutselig tre kopper kaffe til dagen bra. Men kun tre kopper. Samme hvor liten eller stor du er; 3 kopper. Før sa ekspertene at ved ryggplager skulle vi holde oss helt i ro og ligge stille. Nå skal vi bevege oss mest mulig.

Sånn kan en holde på i det uendelige. Det ville vært greit hvis vi ikke var nødt til å forholde oss til alt dette som ekspertene sier. Om du ikke gjør som ekspertene sier, får du kanskje ikke tildelinger og blir kanskje straffet. For i kjølvannet av ekspertutredningen følger det ofte lover. Det sørger alle slags organisasjoner for.

Selv om din logikk forteller deg at det som ekspertene har forsket seg frem til, ikke kan være riktig (noe som til alt overmål kan vise seg å være slik du tenkte), kan du ikke gå utenom deres systemer. Du må bare finne deg i det og vente til en ny ekspert finner ut at den forrige gjorde feil.

Denne manglende skepsis til eksperter irriterer meg litt. "Gjetteleksforskning" er vanskelig å forholde seg til.

Det handler ikke om Hagen eller FrP

Etter å ha fulgt debattene og sirkuset rundt FrP og innvandringspolitikken noen år, er jeg mer overbevist enn noen gang om at dette ikke dreier seg om Hagen. Hagen er kun symptomet på noe som mange mennesker har følt men ikke kunnet belegge med noe holdbart. Hagen og FrP blir selve manifestasjonen på manges skepsis. Skepsisen får et ansikt som er villig til å stå oppreist i stormen uten å blunke og bøye nakken.

Nå legger også forskere frem tall og beregninger som langt på vei understøtter FrP sin polemikk og skepsis. Dessverre har ikke "de seriøse politikerne" tatt denne bekymringen på alvor. De har bare feid det hele vekk med at det er uvitende mennesker med relativt lav utdannelse som tror på dette tullet om at innvandring medfører problemer. -Innvandrere er en berikelse som bidrar til et større mangfold, punktum. Jo, de har uttrykt bekymring for integreringspolitikken, men den har på ingen måte fått noen fremskutt plass på den politiske arena. Stort sett er det de positive sidene ved innvandring som har vært fremhevet. Jeg tror ikke det var et lurt trekk. Man trenger ikke å ha gått på universitetet for å forstå at det å ta imot innvandrere uten noen utdannelse er problematisk i et samfunn som krever stadig mer utdannelse og spesialkompentanse.

Når saken fremstilles såpass ensidig, er grunnen lagt for FrP til selv å skape den virkelighetsforståelsen som de ønsker å fremstille. Politikere som ikke er villige til å uttale seg om ulempene ved innvandring, gjør innvandrerne en bjørnetjeneste og gir skeptikerne fritt spillerom.

Menneskets natur er nå en gang slik at vi lett tenker det verste når vi ikke vet. Derav oppstår alle slags fryktbaserte tanker som bare forsterker en i utgangspunktet forsiktig skepsis. Når politikerne ikke vil diskutere hele problematikken, hva er det de holder tilbake av andre ting som vi ikke får vite?, tenker kanskje noen.

Pressen har et helt spesielt ansvar i saker som denne. Men for meg virker det som om salgstall er viktigere enn det ansvaret de forvalter som den fjerde statsmakt. For pressen er det viktigere å finne noe som kan skape overskrifter, ikke nødvendigvis noe av samfunnsverdi. Alle disse overskriftene har også hjulpet FrP, som av mange blir oppfattet som David i kampen mot Goliat. Et hederlig unntak er Aftenposten, som i noen artikler har sett på virkningene av innvandringen i Norge.

De sier blant annet: Om vi antar at det vil være mellom 5.5 - 6 millioner innbyggere i Norge i 2060, tilsier forskernes beregninger at 1.6 mill. av disse vil ha innvandrerbakgrunn. Dagens antall er 365.000. Fortsetter den negative trenden med dårlig integrering og medfølgende svake resultater i forbindelse med utdannelse, vil vi i fremtiden ha et stort problem. 40% av ungdommer med ikkevestlig bakgrunn dropper ut av videregående skole, og mange av dem ender opp som sosialklienter eller kriminelle, ifølge forskerne. Dette er problemet, og det vil forsterke seg om vi ikke griper tak i det. 2060 kan bli et skrekkscenario vi helst ikke vil tenke på. Hele bydeler kan ende opp som ghettoer hvor klasseskillet er mer markert enn i dag.

Problemet blir dessverre kamuflert med å latterliggjøre FrP. Man velger altså budbringeren som skyteskive. Motstanderne av FrP mener budskapet er feil formulert og at motivet er feil. Dette blir hovedtemaet i stedet for å spørre seg hvordan vi vil at våre nye landsmenn skal ha det i fremtidens Norge.

Hvis vi kan hjelpe våre nye landsmenn, hjelper vi oss selv samtidig. Spesielt barn av foreldre med ikkevestlig bakgrunn skulle fått hjelp og støtte langt utover barnehagetilbudet som har vært oppe til debatt. Sammenhengen mellom ressurssterke foreldre og barns utdannelse er klart dokumentert. Mange av innvandrerbarna har foreldre som ikke kan lese og skrive og som derved umulig kan støtte sine barn i forhold til utdannelse.

Derfor mener jeg at debatter som denne hadde fortjent en helt annen vinkling. FrP har et poeng, men kanskje ikke svaret. Jeg mener det er uansvarlig å la denne viktige debatten gli ut i usmakelige diskusjoner om personer, når så mange barns fremtid står på spill.

Stavanger-regionen må klare seg selv

Stavanger-regionen er direkte underfinansiert i forhold til statstilskudd og overføringer sammenlignet med resten av Norge. Og det gjelder faktisk på alle områder; forskning, helsevesen, kultur, veimidler, og sikkert på andre felt som ikke er så åpenbare. Jeg tror med sikkerhet at vi ikke på noe område får det vi burde ha fått fra staten, i forhold til innbyggertallet.

Det er Rogaland som ligger på toppen når det gjelder oppfinnere, men ikke på toppen når det gjelder tildeling av offentlige midler.

En vanlig konskevens av det å lykkes ville være at en ble belønnet og at politikerne ville se nytten av driftige entreprenører som fikk til verdiskapning. Verdiskapning som er til glede for vår region, Norge og for vår eksport.

Det ser ut til å bre seg en forståelse av at Stavanger-regionen klarer seg selv og at offentlige midler og tilskudd skal brukes på resten av Norge. Selv blant personer med innflytelse i Rogaland ser en ut til å slå seg til ro med dette "rogalandssyndromet".

Nå sist skulle det gis penger til Senter for Forskningsbasert Innovasjon(SFI), som gir inntil 10 mill. pr år i åtte år til prosjekter som virker lovende. Selv om Stavanger hadde prosjekt hvor 6 operatørselskaper, 3 serviceselskaper og 4 teknologibedrifter, samt 2 universitet i Texas, var vi ikke med ved tildeling. Trondheim fikk 7 tildelinger, Oslo 4, Tromsø 2 og Bergen 1. Det er vel ingen som er i tvil om hvor Djupedal kommer fra? Tidligere ble vi tilsidesatt ved søknad som del av Norwegian Centre of Excellence innen brønnteknologi, og ved UIS/Iris sin søknad om å være en del av Senter for Fremragende Forsking. På tross av at vi er mest innovative, blir vi tildelt minst. Men det er altså lokale krefter og oljemiljøene som gjør dette mulig.

Ellers får Helse Vest minst tildelt pr. innbygger av samtlige regionssykehus i Norge. Tror dere det er noen andre regioner som har foreninger som Sykehuset i Våre Hender, som må samle inn midler til nødvendig utstyr på sykehuset? Vi får minst til veibygging, til kultur og som sagt til forskning. Gapet opp til vinnerne i statlig tildeling er formidabel. Her belønnes inaktivitet og stakkarslighet.

To elementer ser ut til å være avgjørende for statlige tildelinger; For det første er det å ha regjeringsmedlemmer fra fylket ditt. Det andre kriteriet er å vise til hvor fælt det er der du bor, og at staten må komme og hjelpe. Vi taper kampen mot bl. a. trøndelagsfylkene, som tilsammen er litt større Rogaland. Vi får nesten ingenting, mens de får mangedoblet i forhold til det vi blir tildelt.

Å gå inn i fremtiden er litt av en utfordring med tanke på at vi ikke skal få vår rettmessige og nødvendige del av offentlige midler, bare fordi vi har et aktivt næringsliv som støtter gode tiltak og forskning i regionen. Vi vil i liten grad tiltrekke oss attraktive og ressurssterke personer/firmaer når de vet at regionen ikke prioriteres med midler. Mens de andre regionene rolig kan sitte og vente på midler bare ved å søke, har vi en kamp med tigging av midler til å få utvikling i det lokale næringslivet.

Jeg vil ikke håpe at vi også i fremtiden må se at offentlige midler sendes rundt til det ganske land, uten at vi får vår rettmessige del. Det kan ikke være velviljen til næringslivet alene som er avgjørende for hva vi skal leve av i fremtiden.

Kommunesammenslåing på Nord-Jæren

Etter å ha observert hvordan vi forvalter økonomi, jordbruk, næringsområder, veier og grøntarealer i dette distriktet, er det på tide at vi får en overordnet plan for Nord-Jæren hvor flest mulig kommuner blir sammenslått.

Hadde vi hatt en enhetlig forståelse for jordvern og behovet for en effektiv infrastruktur, kunne vi fortsatt som nå, men det har vi ikke. Fylket har ikke vist seg å være en visjonær og samlende kraft.
Kommunepolitikerne har bare egeninteresser og er heller ikke egnet til å ivareta jordvern og se en overordnet plan for hele regionen. Våre etterkommere vil riste på hodet over vår utnyttelse av denne regionen.

Vi burde hatt en administrasjon som planla for hele denne regionen, hvor hovedkomponentene var jordvern, industri- og næringsområder, boområder og vei- og banebygging som ble effektivisert som en følge av dette.

Nå bygger småkommuner som tidligere var regnet som jordbrukskommuner, byer - med den største selvfølgelighet - på jordbruksarealer, som er tapt for fremtidige generasjoner. På Bryne gjør de et nummer av at høyhus gjør byen mer urban. De som ønsker å være urbane, bør flytte til Sandnes eller Stavanger.

Vi risikerer å få en slags by på Rennesøy, Sola, Randaberg, Klepp, Time og Hå i tillegg til Stavanger og Sandnes. I alle disse kommunene er det attraktiv jordbruksjord som brukes for å oppnå disse målene om urbane sentre. Dette på et område som ikke er større enn Bodø. At ordførerne i disse kommunene ønsker vekst, er forsåvidt lett å forstå, men det bør ikke avholde dem som har muligheten til å ivareta de overordnede, nasjonale mål, fra å stoppe galskapen.

Kommunene fra Hå til Rennesøy vil i areal altså være nesten like stort som Bodø. Ikke noen spesielt stor kommune, men forskjellen på Bodø og Nord-Jæren er at det er åtte administrasjoner på Nord-Jæren, mens det er en i Bodø. Antakelig koster det skattebetalerne i regionen nærmere 200 mill. at vi har så mange kommuneansatte. Politikerne overser glatt dette, men klager på at kommuneøkonomien er dårlig. De forteller innbyggerne at om vi slår sammen disse kommunene, vil folk miste nærheten til politikerne, noe som ville være fælt, sier de. I fremtiden vil denne nærheten bli mindre uansett, etter som antallet innbyggere stiger. Etter hvert som nesten alle tjenester vil bli IT-basert, vil enda mer av kontakten med administrasjonen forsvinne.

Time og Hå har et innbyggertall på henholdsvis ca. 14.100 og ca. 14.500 og er to kommuner med sterkest vekst i Rogaland. Arealet i de to kommunene er omtrent halvdelen så stort som Sandnes. I disse kommunene spesielt burde jordbruksjord ha vært spart; det vil si at de bare skulle hatt tilgang til bygging på områder som ikke passet til jordbruk. Dette gjelder selvfølgelig også de andre kommunene. Det ville være enklere å gjennomføre, ja hele regionen kunne bli planlagt på en helt annen måte, om det ikke satt en ordfører på hver sin tue.

Dette vil skje, og jo før jo heller, da det haster å redde det som reddes kan av jordbruksjord og friarealer.

Overbefolkningskrise i Afrika

I tillegg til at vi går mot en energi- og ferskvannskrise, har vi i noen deler av verden en overbefolkningskrise.

Kina innså ganske raskt da de fikk orden på landet etter den annen verdenskrig, at skulle de ha mulighet til å skape et samfunn som kunne utvikle seg, måtte de få kontroll med befolkningsveksten. Ingen vil vel med hånden på hjertet si at måten det skjedde på, med 1-barnspolitikken, var særlig human. Men det ga resultater. På 60-tallet hadde Kina ca. 750 mill. innbyggere, som er steget til 1.296 milliarder. India hadde ca. 500 mill. og har økt til 1.096 milliarder, og har altså mer enn fordoblet folketallet i løpet av denne perioden. Kina har til gjengjeld redusert sin vekstrate. Kina har bevist at det er mulig å skape vekst og velstand ved bruk av kontroll og teknologi.

Basert på denne tesen vil jeg nå se på Afrika, og da spesielt for statene som ligger i sørlige del av Sahara. Disse statene er følsomme for tørke, som vi ser kommer med ujevne mellomrom. Vi samler inn penger til mat og klær for folk som må flykte fra hjemmene sine for å komme til nødhjelpsstasjoner for ikke å sulte ihjel. Vi vet at dette er et "evigvarende" problem, som må løses med andre midler enn nødhjelp.

Så lurer vi på hvorfor dette ikke skjer. Istedenfor å pumpe nødhjelpspenger inn i disse landene, burde vi hjulpet dem til å bli selvhjulpne. Det er enkel logikk, men allikevel ikke så enkelt.

Folketallet i disse randstatene til Sahara har for det meste 3-doblet seg siden 1967. Niger er en av disse randstatene og kan tjene som et eksempel.

Niger hadde ca 3.3 mill. innbyggere i 1967 og har i dag 11.8 mill. innbyggere. Arealet er på 1.267000 km².

Norge hadde ca 3.8 mill. innbyggere i 1967 og har i dag 4.6 mill. innbyggere. Arealet er på 324.000 km².

Landet er altså 4 ganger så stort som Norge og større enn Frankrike og Spania tilsammen. Da kan en forstå hva som kreves av innsats bare for å få til infrastruktur som kan gjøre hele landet tilgjengelig.

Stater som Mauritania, Mali, Niger, Tsjad, Sudan, Eritrea, Etiopia og Somalia er alle stater på nesten samme størrelse. Sudan som den største med hele 2.505.810 km². Altså like stort som Norge, Sverige Danmark, Finland, Tyskland, Frankrike og Spania tilsammen! Da er det lettere å se hvorfor det er vanskelig.

Tenk bare hvilke problemer vi har i Norge med en økning i befolkningen på 800.000 innbyggere over en 40-årsperiode, sammenlignet med Nigers tredobling (8.5 mill.) av innbyggertallet. Med de enorme avstandene og manglende økonomi til infrastruktur, skoler, sykehus, boliger og i tillegg et jordbruk som er lite effektivt, må det bli en kjempeoppgave for en hver nasjon som skulle prøve å hjelpe. 90% av innbyggerne er bønder som lever av en skrinn jord, utenom områdene rundt Tsjadsjøen. Litt eksport av mineraler. Må importere mat, og er helt avhengig av internasjonal hjelp til driftsutgifter og offentlige investeringer.

Men samtidig kan en spørre seg hvordan vi har råd til å skaffe mat og nødhjelp gang på gang, istedenfor å gjøre dem i stand til å hjelpe seg selv. I rettferdighetens navn skal det sies at det dør mange barn og voksne fordi vi ikke gir nødhjelp i alle katastrofene i Afrika.

Befolkningsveksten i verden var et tema for noen år siden, men er siden blitt tatt av dagsordenen på grunn av AIDS, katastrofer og kriger. Men om disse landene, spesielt i Afrika, fortsetter å øke befolkningen i samme tempo som i de siste 40 årene, vil vi antakeligvis se katastrofer av et større omfang enn i dag.

Er det noen som har noen tanker om dette temaet?