Bør jordvern være et vanskelig valg?

Etter å ha lest Stavanger Aftenblad hvor landbruksminister Riis-Johansen og avisens leder har tanker om jordvern, får jeg inntrykk av at det er en viss tilbakeholdenhet i forhold til å ta klare grep for å sikre jordbruksjord her i Rogaland og landet for øvrig. Riis-Johansen peker helt riktig på at i et lengre perspektiv kan vi faktisk bli nødt til å drive jordbruk for selvberging og kanskje skaffe mat til en verdensbefolkning som kommer til å mangle mat. Vårt bidrag vil selvfølgelig bli ganske beskjedent, men alle monner drar. Stavanger Aftenblad er opptatt av at frakt av mat over lange distanser skaper CO₂. Det er jo riktig fokus, men er det viktig i forhold til en mulig kommende matkrise? Det ene utelukker ikke det andre. Mange steder i verden har avlingene slått feil i år på grunn av tørke og flom, og kornlagrene i verden er allerede på det laveste nivå vi har hatt i moderne tid. På landbruks- og matdepartementets nettsider er dette tatt opp, da en her klart ser hvilke problemer vi i en nær fremtid vil stå overfor. Sett i det perspektivet blir denne litt tafatte holdningen til bevaring av jordbruksjord nesten patetisk. I en tidligere artikkel i SA skrev jeg at jordbruksjord skulle være like hellig som Nidarosdomen, og jeg tror faktisk at realiteten i dette utsagnet er mer aktuelt i dag enn da det ble skrevet. Bruk av jordbruksjord til annet enn landbruksformål burde vært stoppet øyeblikkelig.

At vi bruker mestedelen av omdisponert jordbruksjord til infrastruktur, kan vi takke oss selv for. Varhaug, Nærbø, Bryne, Klepp, Sola, Randaberg, Stavanger og sør og vestre del av Sandnes skulle hatt totalt byggeforbud om mulig jordbruksjord skulle benyttes. I disse områdene kan i realiteten nesten alt brukes til jordbruksjord. All industri og boligbygging skulle skjedd øst i Sandnes og Gjesdal. Derav ville skoler og barnehager blitt bygget i samme traseene. Problemet er nemlig ikke infrastrukturen i seg selv., men at vi på et område som er mindre en Bodø tillater å bygge 7 "byer" som kjemper om å bli størst. Og dette på Norges beste jordbruksjord. Hadde all bebyggelse skjedd i forbindelse med E39 og R13, hadde vi hatt mindre behov for arealer til infrastruktur som redaktøren påpeker. Da hadde vi ikke trengt å bruke ett øre på bygging av ny infrastruktur i 60% av regionen. Vi kunne faktisk fått til en effektiv bybane på aksen Randaberg eventuelt Stavanger - Sandnes/-øst – Gjesdal, om all fremtidig utbygging var konsentrert om østsiden av Sandnes og Gjesdal. Vi må bruke vår kunnskap slik at vi ikke sitter om noen år og lurer på hva vi tenkte på.

Kanskje en storkommune kunne løst dette hvor ingen særinteresser skulle styre utviklingen? Da kunne alle gode krefter i regionen konsentrert seg om et område som var forutsigbar og hvor en kunne planlegge for fremtiden, istedenfor morgendagen og oppståtte problemer. Om vi ikke greier å samle kreftene for felles mål, vil vi bli taperne, og andre regioner med større armslag og muligheter til å planlegge for fremtiden, vil bli vinnerne.

Det er sikkert åpenbart for alle at planlegging som skal godkjennes i 7 kommunestyrer for så å bli godkjent hos fylkesmannen, er en vanskelig og nesten umulig prosess. Og dette er altså en region som er mindre enn Bodø om ikke Gjesdal regnes med.

Jordbrukets rolle i fremtiden

Jeg er opptatt av jordvern og bønders mulighet til å overleve i en stadig mer globalisert verden.

I min forståelse av dette uhyre viktige problemet er det ikke bare jordvern i seg selv som trenger å komme høyere opp på dagsordenen. Vi går mot et varmere klima og kan vel i fremtiden kanskje få to avlinger på en del landbruksprodukter. Vi ser nå at bøndene på Jæren slår gress i desember. Om bøndene skal ha noen fremtid, er de nødt til å beholde den mest produktive jorden når vi en gang skriver under på WTO-avtalen. Nå nedbygges altså jord med stort potensiale til andre "nyttige formål" som næringsbygg og boliger. Servicebygg og veier kommer i tillegg som en direkte følge av de førstnevnte.

Det er forferdelig trist når den beste jorden på Jæren blir nedbygd og som gjør det nesten umulig å bringe den tilbake til produktiv jord.

Jeg synes ikke kommuner som har verdifull jord burde forvalte denne, da det ser ut til at lysten til å bli by er meget større enn lysten til å forbli en jordbrukskommune. Det skulle vært like vanskelig å ta den mest produktive jorden som å søke om å få rive Nidarosdomen. Faktum er at jordbruk i Norge kan bli en regningssvarende næring på sikt som må beskyttes på alle mulige måter. At det finnes parti og personer som vil marginalisere landbruket og la denne næringen nærmest seile sin egen sjø, er helt forkastelig.

Som en motvekt mot disse kreftene burde departementet ha en kampanje hvor en fokuserte på jordbrukets lovende fremtid, sammen med behov for å sikre egen mat i en usikker verden med global oppvarming. Som vi alle blir gjort oppmerksom på, har EU signalisert at sør-Europa kan bli et område med vannmangel og tørke som gjør jordbruk i stor skala umulig. Da må vi stole på oss selv. I den sammenheng synes det for meg som det glade vanvidd at vi bruker jordbruksjord til andre formål enn nettopp jordbruk.

Mitt håp er at den rødgrønne regjeringen med SP i spissen kjemper for at all jord er hellig og at det argumenteres mer offensivt i forhold til behov for subsidier og skjerming av bonden. Vi kan altså komme i den situasjon at vi er helt avhengig av vårt eget jordbruk for å opprettholde en normal tilgang på mat. En skal ikke beskjemmet argumentere for jordbruket, men faktisk med innlevelse argumentere og overbevise det norske folk om hvor viktig dette er.

Kommuner som Sola, Randaberg, Klepp, Time og Hå skulle hatt et nærmest forbud mot misbruk av jordbruksjord allerede nå. Nå beregnes der utbygging av industri, næringsbygg, skoler idrettsanlegg og boligfelt i stor stil. Dette er forkastelig. Det finnes store områder østover og sørøst i Stavanger-regionen, som kan oppta den veksten som er nødvendig i mange år fremover. Det burde ikke være noen rett for noen kommune å vokse uavhengig av hvilke konsekvenser det får.

Visjonære ledere må sette en ny dagsorden og overstyre dette misforståtte lokaldemokratiet. Med de klimaendringer vi ser, er det helt nødvendig å revurdere alle tidligere planer for forvaltning av jordbruksjord. Og det haster. De ca. 4 % jordbruksjord vi har, minker for hver uke.